Etter jul dro Olav sørover via Gudbrandsdalen til Hedmark. Derfra var det mange folk som fulgte ham da han om våren samlet en hær og dro til Viken. Da hæren var fullt utrustet seilte Olav med en stor flåte til Tønsberg.

Svein jarl hadde like over jul samlet en hær i Trøndelag. Både Einar Tambarskjelve og en rekke andre lendmenn var med ham, selv mange av de som tidligere samme vinter hadde sverget troskapsed til kong Olav. Da flåten seilte forbi Rogaland slo Erling Skjalgsson følge med dem sammen med en stor hærstyrke. Så seilte de østover og la til ved Nesjar. Samtidig nærmet Olavs hær seg fra Viken.

Palmesøndags morgen holdt Olav tale om at det ikke var lenge før det ville komme til trefning med Svein jarl og hans følge. Han instruerte så sine menn nøye om hvordan de skulle opptre i kampens hete. Før han blåste til slag lot han synge messe for seg og ba alle om å spise og drikke. Da de deretter rodde ut av havnen fikk de se at jarlens folk allerede var væpnet og at de ved synet av kongens flåte begynte å binde skipene sammen og gjøre seg klare til kamp.

Kampen ble lang og hard og det var lenge usikkert hvilket utfall den ville få. Etterhvert falt det imidlertid så mange på jarlens side at Olavs menn gjorde seg klare til å storme jarlens skip. Jarlens menn flyktet. Svein jarl og de andre som var igjen rodde ut fjorden for å diskutere hva de skulle gjøre nå. Erling Skjalgsson foreslo at de skulle reise nordover for å samle en ny flåte og deretter igjen seile mot Olav. De fleste sa imidlertid at jarlen burde staffe seg nytt mannskap utenlands, nærmere bestemt hos sin svigerfar svenskekongen. Einar Tambarskjelve støttet dette forslaget. Så skiltes flåten og jarlen seilte sammen med Einar Tambarskjelve sørover, mens Erling Skjalgsson og mange andre dro hjem. Da Olav så at jarlens menn dro hver til sitt bestemte han seg for å ikke angripe på ny. I stedet ble kongen og hans menn liggende ved slagplassen i noen dager og delte byttet mellom seg.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.