Høsten 1015 seilte Olav med to knarrer og 260 menn fra England mot Norge. Mennene var spesielt utvalgte og utrustet med både våpen og brynje. De ankom landet ved øya Selja, kjent fra historien om Sta. Sunniva. Da Olav gikk i land skled han så han måtte støtte seg på kneet. Til dette knytter en av de mest kjente passasjene i ”Olav den helliges saga” seg:

”Nå falt jeg,” sa kongen. Da sa Rane (kongens fosterfar): ”Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.” Kongen lo og sa: ”Det kan nok være, om Gud vil.”

Fra Selja seilte kongen sørover til Fjaler. Her møtte han Håkon Eiriksson jarl som samme år hadde blitt innsatt som riksstyrer sammen med Svein Håkonsson jarl. Olav senket jarlens skip og hentet deretter Håkon opp av vannet. Etter at de to hadde snakket sammen en stund tilbød Olav Håkon å spare livet dersom han reiste bort fra landet og sverget å aldri ta opp kampen mot Olav igjen. Dette avla Håkon ed på. Deretter fikk jarlen og hans menn grid (nåde og reiseløyve) av kongen og seilte bort. Jarlen dro til England og sin onkel Knut den mektige.

(Fremstillingen er basert på Snorres «Olav den helliges saga»)