Etter møtet med Håkon Eiriksson jarl seilte Olav videre østover til Viken. På veien dit holdt han flere ting. Mens noen bønder forsatt støttet Svein jarl var det mange som ville ta Olavs parti.

Fra Viken reiste han for å besøke sin mor og sin stefar, Sigurd Syr. Da Åsta fikk høre at sønnen var på vei stelte hun i stand til et storslått gjestebud. Etter å ha vært der i noen dager kalte Olav Sigurd, sin mor og fosterfaren Rane til seg. Så fortalte han at han ville at Sigurd skulle være den første til å vite at han nå ville gjøre krav på sin farsarv: retten til det norske riket. Harald Hårfagres rike måtte ut av trelldommen til utenlandske fyrster og nå som jarlen hadde forlatt landet ville dette bli enklere. Sigurd var på ingen måte overrasket over Olavs planer, han hadde fra barnsben av vist store ambisjoner og lederskap. Stefaren ville imidlertid ikke binde seg til å støtte Olavs planer før de andre Opplandskongene hadde talt. Siden Olav hadde kommet til ham med saken før noen andre, lovte Sigurd likevel å tale Olavs sak.

Samme høst holdt Sigurd Syr stevne med fylkeskongene på Hadeland. Olav var med. Ulempene ved et utenlandsk styre ble nøye diskutert.  Så reiste en etter en seg opp og talte og det ble klart at de fleste ville alliere seg med Olav. Olav lovte dem da sitt fulle vennskap og bedre rettigheter dersom han ble enekonge i landet. Derettet ble det stevnet til ting. Her la Olav frem sin sak til bøndene og lovte at dersom de tok ham til konge ville han overholde de gamle lovene og beskytte landet mot utenlandske hærer og høvdinger. Bøndene ble overbevist og man ga Olav kongsnavn over hele landet.

 

 

 

(Fremstillingen er basert på Snorres “Olav den helliges saga”)