Olavskirker

Olavskirkene var en sentral del av Olavskultusen eller Olavsdyrkinga i middelalderen. Dette var kirker der Olav den hellige var nevnt som verne- eller navnehelgen da de vart innvidd. Han kunne være vernehelgen alene eller sammen med andre.

Det fans Olavskirker i heile Norden, på Vesterhavsøyene, de britiske øyene og på kontinentet. Det var flest i Sverige, trulig over 100 hvis vi bruker riksgrensene i dag. I Norge kjenner vil vel 50, 17 av disse står ennå,  i Danmark knapt 20 etter dagens riksgrenser, i Finland vel 20, ca. 70 på Island, ca. 55 i Storbritannia og Irland og ellers noen få på Grønland, Vesterhavsøyene og på kysten av kontinentet fra Belgia til Russland.

Ei slik opprekning viser at vi kjenner mellom 300 og 350 Olavskirker, men det er ingen grunn til å tru at vi kjenner alle. Tallfesting er vanskelig når kildematerialet mangler. I noen tilfeller er det også tvil, det gjelder for eksempel ei såpass sentral kirke som Stiklestad. Tradisjonen fra middelalderen sier at kirka vart bygd der Olav den hellige falt i 1030. Men i 1869 vart det funnet ei sammenlagt blyplate i relikviegjemmet i alterplata i kirka. Der var det gjømt tre små poser med bein, til posene var det festa små strimler med skrift. Og der stod det at posene inneholdt bein fra Seljemennene, St. Ivon og St. Georg. Kanskje disse var vernehelgener?

Dyrkinga av Olav Haraldsson som helgen kom tidlig til England. Fra de engelske krønikene veit vi at Olavskirka i York vart bygd midt på 1000-tallet. Olavskirka i Exeter stammer fra samme tida. I London fans det flere Olavskirker, ei av dem stod ved sørenden av London Bridge og var bygd omkring 1060. Men enda eldre er Olavskirka i Kirkwall på Orknøyene, den skal være bygd 1035-1040 av jarlen Ragnvald Bruse og er dermed den eldste Olavskirka vi kjenner. Den fungerte som soknekirke fram til reformasjonen, seinere er den brukt til privat bolig.

Både i Olavskirkene og i andre kirker fans det mange skulptuer som forestilte helgenen. Disse Olavsbildene var helst av tre, men de kunne også være av tre eller bein, og de stod helst fritt i kirkene. Vi kjenner også mange maleri av helgenen. De kunne f. eks være malt på kirkevegger, alterskap og glass eller de var brodert på tekstiler som alterduker og messehagl. Framstillinger av Hellig Olav fans også på kirkeklokker, segl, mynter og pilegrimsmerker, da var de støpt eller gravert.

Mye av denne kunsten er bevart i kirker og museum i dag. Men vi må rekne med at langt mer er forsvunnet gjennom normalt forfall i tidens løp, branner og ødeleggelsene etter reformasjonen. Det fins ikke sikre tall for hvor mye som er bevart, men anslag på bortimot 600 treskulpturer bare i Norge og Sverige kan antyde omfanget, det kan også ca. 120 kalkmalerier i Sverige og Danmark.

De eldste framstillingene av Hellig Olav som er bevart i Norden, stammer fra tida omkring 1200, her brukes unggotikkens formspråk. Men det eldste kjente Olavsikonet er i bysantinsk stil og fins på ei av søylene i Fødselskirken i Betlehem, det skal være malt så tidlig som ca. 1160.

Tidlig på 1200-tallet vart helgenkongen gjerne framstilt sittende på tronstolen, både i maleri og skulptur. Det er majesteten på trona, riksstyreren, mønsteret var keiserne i antikken. Seinere viser bilda og skulpturene helst en konge som står, ofte er han kledd til strid. Målet var aldri å vise portrettlikhet, framstillingene forandra seg i samsvar med motene i samtida. Det forklarer forvandlinga fra den slanke kongen, helst uten skjegg, på 1200-tallet til den atletiske krigeren med mye hår og fullt skjegg på 1400-tallet.

Mange malerier viser scener fra helgenkongens liv, det kan være dåpen i Rouen, døden på Stiklestad, drømmen om himmelstigen før slaget og andre. Det kan også være sagn og legender som er framstilt, f. eks. kan det være skrinlegginga i 1031, han kan ri rundt den nedtrampa åkeren på Sul eller han kan segle om kapp med halvbroren Harald Hardråde og kjempe med troll og andre uhyrer.