Pilegrimstrafikken

Dyrkinga av Olav Haraldsson som helgen starta kort tid etter slaget på Stiklestad. Hellig Olavs grav i Trondheim vart pilegrimsmål, det må ha skjedd bare kort tid etter at han døde.

Skaldediktet ”Glælognskvida” fra tidlig i 1030-åra viser klart at pilegrimene hadde begynt å komme, og det skjedde mirakler ved kongens grav: ” — kryper en hær og ber om hjelp, blinde søker bedende dit, — går friske derfra” . Etter hvert utvikla han seg til å bli Nordens fremste og mest kjente helgen.

Omkring 1075 skreiv kanniken Adam av Bremen om folk som reiste lang veg fra land langt borte. De håpa på hjelp, for hver dag skjedde det helsebotsunder ved grava.

Pilegrimer kunne få avlat (ettergivelse av kirkelig straff) hvis de ga gaver til kirka. Mange som hadde gjort noe galt, kunne også bli pålagt å gjøre botsreiser til Trondheim. Rike folk som fikk slik straff, kunne i enkelte tilfeller leie folk til å reise for seg.

I dag bruker vi ofte begrepet pilegrimsveger, men pilegrimenene brukte de samme vegene som andre. Dvs. at vi må rekne med at de fleste reiste med båt. Men vi kjenner flere veger som pilegrimene brukte til lands også. Fra sør gikk en veg gjennom Gudbrandsdalen, over Dovre og ned Orkdalen, en annen gikk gjennom Trysil og Nord-Østerdalen. Den siste hadde utgangspunkt lenger sør, i alle fall fra området ved Karlstad.

 Fra øst var det også flere alternativ gjennom Sverige. Romboleden eller Rombovegen hadde utgangspunkt i Köping ved vestenden av Mäleren. ”Romboland” var navnet på de åpne landskapene ved Mälaren. Videre gikk den gjennom Dalarne, Älvdalen og Härjedalen til Skardøra i Sylan, på norsk side gikk så vegen videre gjennom Tydal og Selbu til Trondheim.

Gjennom Jemtland gikk to viktige veger som begge hadde utgangspunkt i området ved Sundsvall. Lenger vest delte de seg slik at den sørligste i store trekk fulgte elva Ljungan og Ljungdalen mot Skardøra, mens den nordligste gikk langs Indalsälven og nord for Storsjøen. I området ved Duved delte også denne vegen  seg slik at enkelte pilegrimer gikk over Skurdalsporten, Meråker og Stjørdalen mens andre gikk lenger nord, om Skalstugan eller Kall og Verdalen.

Pilegrimene kunne skille seg ut fra andre vegfarende ved klesdrakt og utstyr. Som alle andre måtte de gå eller ri, men de hadde helst spesielle sandaler, kappe, bredbremmet hatt, stav og skulderveske. Ved kultsteder som Trondheim kunne de kjøpe pilegrimsmerker, bl.a. som bevis på at de hadde vært der. Det er bevart en del slike merker.

Vi kjenner ikke omfanget av pilegrimstrafikken slik at den kan tallfestes. Men et visst omfang må den ha hatt, en god del brev omtaler den, og kongene tok pilegrimene under sin beskyttelse. Det sies også at kongens ombudsmenn skulle hjelpe ekte pilegrimer. Det betyr at det fantes ”falske pilegrimer”, de siste var vel helst fiender eller kriminelle. Slikt tyder også på et visst omfang. Konger og andre storfolk kunne også dra på pilegrimsreise, og deres handlinger kunne vel være mønster for andre – da som nå.

Trulig har også Stiklestad, helgenkongen dødssted, vært et pilegrimsmå, evt. et delmål for pilegrimer fra øst og nord på tur til Trondheim. Men det er ikke mer enn et par-tre legender som kan tolkes slik, så det er nokså usikkert.