Kongehylling

Tidlig på høsten 1015 kom Olav Haraldsson tilbake til Norge etter mange år som viking i utlandet. Litt etterpå møtte han jarlen Håkon Eiriksson, sønn til Eirik jarl, og de to gjorde en avtale som gikk ut på at de ikke skulle gripe til våpen mot hverandre. Snorre forteller at Olav fanga jarlen ved å lure han inn i et bakhold i Sauesund i Sunnfjord, men møtet kan ha vært langt mindre dramatisk. I alle fall reiste Håkon til England på samme måte som faren hadde gjort noe før.

Olav krevde kongedømmet da han kom til Norge. Han hadde slekta på Østlandet og kunne gjøre krav på odel der, derimot er det usikkert om han stamma fra Harald Hårfagre. Han var den første som prøvde å legge Østlandet inn under kongemakta og det møtte motstand fra flere ”småkonger”. Men Olav vant over denne motstanden, trulig på grunn av støtte fra egen slekt og venner som han vant ved å gi gode gaver. Sølvet fra England begynte å gjøre sin virkning. ”Småkongene” på Hedmark flykta eller vart tatt til fange og lemlesta.

Den alvorligste motstanden møtte Olav likevel fra Ladejarlene, dvs. fra den ladejarlen som ikke hadde reist til England, nemlig Svein jarl. Han var halvbror til Eirik jarl, yngre og dårligere kriger om vi skal lite på sagaene. Det er mulig Olav prøvde å legge under seg Trøndelag straks han kom til Norge, nemlig vinteren 1015/16. Det greide han i tilfelle ikke. Men Svein jarl var alarmert, og våren etter samla han en hær mot tronkreveren. Mest støtte ser det ut til at han fikk fra de indre bygdene i Trøndelag, men svogeren Einar Tambarskjelve i ,Gauldalen var også en god alliert. Svein og hæren segla sørover langs kysten, og Snorre forteller at Erling Skjalgsson også vart med. Men dette siste blir ikke bekrefta av andre kilder.

Olav Haraldsson samla en hær på Østlandet, og de to hærene møttes ved Nesjar, trulig Brunlanes i Vestfold, palmesødag 26. mars i 1016. Olav og hans menn vant slaget fordi de var flere enn motstanderne. Igjen hadde sølvet fra England gjort sin misjon. Etter slaget flykta Svein jarl østover til Sverige og deretter til Russland. Han kom aldri tilbake.

Etter slaget ved Nesjar var det ingen nevneverdig motstand mot Olav i Norge, i alle fall ikke i første omgang. Det ser ut til at høvdingene på kysten slutta seg til han, mer eller mindre motvillig. Sjøl dro Olav til Trøndelag for å la seg hylle som konge på Øyretinget i Trondheim.

Som andre konger måtte Olav Haraldsson ha rettsgrunnlag for kongedømmet sitt. Det fikk de gjennom kongehyllinga eller ”konungstekja” som er det gamle ordet. Den bygde på en kombinasjon av arv og valg. Alle mennene i kongeslekta kunne i prinsippet bli konger, men det var bøndene på tinget som måtte velge dem. Enkelt sagt foregikk kongehyllinga slik at kongsemnet ba om å bli tatt til konge. Dersom tingalmuen godtok dette, vart han dømt til land og tegner (frie undersåtter). Den nye kongen lovte så å holde lov og rett og folket svor truskap til han. Øyretinget i Trondheim fikk tidlig prestisje framfor andre ting ved kongehylling. Olav Haraldsson vart hylla i Trondheim i 1016 og kunne ta fatt på ei kongsgjerning som skulle prege landet til alle tider.