Kongsgjerning

Olav Haraldssons kongsgjerning varte i praksis i tolv år, fra 1016 til 1028. Han måtte rømme i 1028, og tapte da han prøvde å vinne riket tilbake to år seinere.

Vi har liten sikker kunnskap om Olav Haraldsson sjøl om Snorre skreiv sin lengste saga om han i Heimskringla eller bare ”Snorre”. Likevel har vi noe kunnskap om innsatsen hans som konge, men det er ulike grader av sikkerhet omkring den og lite kan dateres sikkert. Etter slaget ved Nesjar og hyllinga som konge i 1016 møtte han ikke alvorlig motstand fra høvdingene i første omgang. Han fikk til forlik med de fleste, det gjaldt folk som Erling Skjalgsson, Kalv Arnesson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund på Bjarkøy. De vart gjort til lendmenn i de nærmeste åra etter 1016.

Ved å ta imot ombud som lendmenn forplikta høvdingene seg til å være trufaste mot kongen og å yte militære og andre tjenester. Dette var et føydalt innslag i det norske styringssystemet. Det betyr at det var et personlig forhold mellom konge og lendmann akkurat som mellom konge og vasall lenger ute i Europa. Forholdet vart etablert ved en seremoni, en handgangsseremoni, der lendmannen vart kongens handgagne mann. Der måtte lendmannen sverge truskap og love tjeneste. Som motytelse fikk han gjerne en symbolsk gave, f. eks. et sverd, for å markere truskapsforholdet. Viktigere enn symbolet var det at lendmannen fikk styre noe krongods, helst i landsdelen der han budde.

Dette var de fremste høvdingene langs kysten, men det ser også ut til at Olav Haraldsson knytte til seg en del menn som ikke hørte til de aller fremste ættene. Kanskje stolte han ikke heilt på den gamle høvdinggruppen. Blant de ”nye” mennene var Torgeir fra Kvistad (Inderøy), Lodin fra Viggja, Aslak fra Finnøy og Kjetil Kalv fra Ringnes.

Andre tjenestemenn var årmennene, de styrte på kongsgårdene og var dermed viktige for kongens økonomi. Vi kjenner navnet på noen få av dem, Tore Sel på Avaldsnes ved Karmsundet, Toralde på Haug i Verdal, Bård Kvite på Hangran på Byneset. Årmennene på denne tida var av låg ætt og heilt avhengige av kongens autoritet.

Kongen måtte lite på lojale lendmenn og årmenn som tok seg av lokalstyret i samarbeid med bøndene. Når det gjaldt sentralstyret, kunne kongen personlig ha større innflytelse. Fra gammelt var hirda ei gruppe profesjojelle krigere omkring kongen, kongens livvakt. Det er mulig at hirda vart litt mer differensiert på Olav Haraldssons tid. Vi hører om Bjørn Stallar som kongens fremste rådgiver og noen fikk kanskje politioppgaver i fredstid.

Olav Haraldsson hadde slekta si på Østlandet, og ganske snart etter at han kom til landet sikra han seg herredømmet der. Det er allmenn oppfatning at han var første rikskongen som skaffa seg reelt herredømmet på Østlandet. Like ens la han Trøndelag under rikskongen for første gang, tidligere var det jarleområde under dansk overherredømme. Likevel er det grunn til å stille spørsmål om hvor stor reell makt han hadde i Trøndelag. En historiker har sagt at her ”aner vi konturene av et okkupasjonsregime”.

Sjøl om Olav Haraldsson bygde ut administrasjon og la nye områder inn under rikskongedømmet, var utbygginga av kirkeorganisasjon og kirkelov det egentlig nye i hans tid. 

Den første organiseringa av den norske kirka er knytt til Mostertinget som Snorre tidfesta  til 1024, trulig har det stått litt før. Tinget kan oppfattes som et tidlig kombinert kirke- og riksmøte, men det som vart bestemt, måtte godtas på lagtinga rundt i landet etterpå. I alle fall var det kong Olav Haraldsson og biskop Grimkjell som forma ut bestemmelsene. Kristendommen vart fastsatt som eneste tillatte religion, kirkeorganisasjonen med kirker og prester kom i orden, og for første gang her i landet fikk kirka et økonomisk grunnlag å bygge videre på.

Mostertinget gav også enkle lover for kirka, det som seinere skulle utvikle seg til en mer omfattende kristenrett i lovene. Folket trengte regler for kristen sed og skikk, det gjaldt dåp, begravelse, hvem en kunne gifte seg med, fastetider, kirkebygging osv.

Det er vanlig oppfatning at Olav Haraldsson kunne vinne kongemakt mye på grunn av gull og sølv fra vikingtog. Det kunne han bruke som gaver til å vinne venner og allierte. Som konge kunne han også i noen grad utvide krongodset og skaffe seg nye inntekter. Likevel ser det ut til at gull og sølv tok slutt etter hvert slik at han ikke greide å holde vennskap og allianser ved like. Fra midten av 1020-åra var det flere og flere av de norske stormennene som gikk over til kong Knut av Danmark og England.