Slaget 29. juli

Kildene om slaget på Stiklestad er få og prega av seinere legender. Derfor er det ikke mulig å rekonstruere det som skjedde i slaget noenlunde sikkert. Men Snorres framstilling fra 1230-åra er slik:Kongshæren kom først til slagstedet og kunne velge plassering. Kongen måtte vente på en del av hæren (Dag Ringssons følge), men slaget kom i gang før kongshæren var fulltallig. Kalv Arnesson fra Egge var leder for bondehæren, han var fra gammelt av en av kongens fremste menn. Tore Hund fra Bjarkøy var også en av lederne.Kongen kjempa tappert i slagtummelen sammen med mennene sine, men så hogg en som hette Torstein Knarresmed øksa si i venstre beinet til kongen ovafor kneet. Da lente kongen seg mot en stein, kasta sverdet og bad Gud hjelpe seg. Så stakk Tore Hund kongen med et spyd, han stakk under brynja og opp i magen. I tillegg fikk kongen et sår på venstre sida av halsen, og han døde av de tre såra.Etter slaget vart kongens lik rodd til Trondheim og gravd ned i en sandmel ved elva. Snorre knytter også flere legender til kongens siste dager, f.eks.:

•  Åkeren på Sul: Da kongen og hæren kom ned fra fjellet til Sul, øvst i Verdalen, var det åker langs med vegen. Hærmennene trampa ned åkeren, og bonden klaga til kongen over dette. Kongen rei så rundt åkeren og lovte at Gud ville rette opp skaden. ”Og det ble en riktig god åker.”

•  Drømmen om himmelstigen: Like før slaget la kongen hodet i fanget til Finn Arneson og sov litt. Der drømte kongen om en stige som gikk fra jorda og opp til himmelen. Finn tolka drømmen som et dødsvarsel.

•  Olavssteinen: Da kongen var sterkt såra (av øksa til Torstein Knarresmed), lente han seg mot en stein, kasta sverdet og bad Gud hjelpe seg.

I dag kan vi se at både drømmen om himmelstigen og steinen trulig har bibelsk grunnlag. I Bibelen fortelles det at Jakob en gang slo seg til for natta ute i ørkenen med en stein til hodepute, og der drømte han ”Jakobs drøm” om himmelstigen. Vi kan også legge merke til at det ikke fins skaldekvad eller andre samtidige kilder som forteller hva som skjedde med kongens lik.

 Tradisjonen sier at kongen falt der alteret i kirka seinere vart bygd. Det er usikkert, det er også usikkert hvor store hærene var,  Snorre bruker et umulig tall for bondehæren, 14 400 mann. I dag antyder forskerne heller at kongshæren kan ha omfatta noen hundre mann. Sigvat skald sier i et dikt at ”— kongen hadde for lite folk med østfra; bøndene var dobbelt så mange.”

 Datoen for slaget, 29. juli 1030, er normalt akseptert av forskerne i dag, men 31. august er også mulig. Årsaken er at allerede Sigvat Skald forteller om ei solformørkelse under slaget. Den fant sted 31. august i 1030. Derfor kan vi ikke utelukke at slaget stod sist i august.

”Det var altså et slag på Stiklestad i 1030, enten i slutten av juli eller i slutten av august. En flokk bønder, mest inntrøndere under ledelse av Kalv Arneson, og trolig utkommandert etter motstandsrettens bestemmelser slik vi kjenner dem fra Frostatingsloven, beseiret en mindre kongshær og drepte Olav Haraldsson, som hadde søkt vestover fra Jämtland. Stort mer enn dette kan vi på kritisk historisk grunnlag neppe si om slaget på Stiklestad.”

 Slik oppsummerte professor Jørn Sandnes forskninga i 1997, og situasjonen er ikke annleis nå, vel ti år seinere.

 Men Sandnes sa også: ”— etter slaget på Stiklestad skjer det noe som historikeren også må åpne seg for: Mytene skaper ny virkelighet ved å påvirke de videre historiske prosessene.”

Dermed fikk slaget vidtrekkende følger for det norske samfunnet. Tilsynelatende hadde det gamle, høvdingstyrte bondesamfunnet og kystaristokratiet igjen vunnet over rikskongedømmet. Men på lengre sikt er det tydelig at Stiklestad symboliserte noe nytt. Kristendommen var en ny religion som gradvis hadde erobra landet, og den kom med andre skikker, menneskesyn og idealer enn den gamle religionen.  

Olav Haraldssons død og ettermæle måtte også styrke rikskongedømmet. Når det skjedde, var det fordi Olav Haraldsson ganske fort vart forvandla til Hellig Olav. Og han kom til å leve et liv i legender, folketru, kunst og religion. Sanctus Olavus vart både ei religiøs og politisk kraft som Rex perpetuus Norvegiae – Norges evige konge.