Olavshaugen

Olavshaugen, et par hundre meter øst for Stiklestad kirke, er et av Norges eldste og viktigste minnesteder. Gjennom historien har en rekke ulike monumenter prydet haugen.

Olavshaugens historie begynte ifølge tradisjonen natt til 30.juli 1030 med et treskur som fungerte som gjemmested for Olav Haraldssons lik. Her skal det berømte mirakelet med den blinde mannen som fikk synet tilbake etter å ha rørt kongens blod ha skjedd.

Det første monumentet vi kjenner til på haugen var av tre med et jernkors på toppen. Dette ble fjernet i 1710 og erstattet med den såkalte Lemfortstøtten reist av oberst Johan von Lemfort. I forbindelse med utskiftningen ble det sagt at det hadde stått et kors til minne om Olav på stedet ”i mange hundrede Aar”. Det kan derfor ha vært et minnesmerke på Olavshaugen allerede i middelalderen.

Det nåværende monumentet, kjent som Olavsstøtten, ble reist i 1807 av stiftamtmann Fredrik Adler. Frem til 1880-tallet sto denne og Lemfortstøtten side ved side. Den eldste støtten forfalt imidlertid stadig mer og ble tilslutt fjernet. I 1856 tok Fortidsminneforeningen over ansvaret for Olavsstøtten og i 1879 kjøpte de også grunnen den står på. Foreningen eier fortsatt Olavshaugen.

På 1930- og 1940-tallet fikk Nasjonal Samlings sterke tilknytning til olavsarven og Stiklestad dramatiske konsekvenser. Til Olsok 1944 fikk Olavshaugen et nytt monument tegnet av Wilhelm Rassmusen. Ved krigens slutt ble monumentet ødelagt. Unntaket var en ni meter høy bauta som ble veltet i en grøft på stedet og tildekket. Til Olsok 1945 var den gamle Olavsstøtten tilbake på haugen.

Historien om Olavshaugen er samtidig mye mer enn de ulike monumentene. Generasjon etter generasjon har oppsøkt haugen for å minnes helgenkongen. Ofte har de også benyttet Olavshaugen som en arena for å bruke olavshistorien i en politisk sammenheng. Fortellingene om Olavshaugen er derfor en historie om Norge og de store nasjonale spørsmålene, om Bjørnsson og hans glødende tale ”Selvstendighetens æresfølelse” i 1882, om 40 000 samlet til utendørsgudstjeneste under 900-årsjubileet i 1930, om Nasjonal Samlings olsokstevner i tiåret som fulgte og om fortsatte debatter om historiebruk og hva dagens Stiklestad skal være.