Hopp til navigasjonHopp til hovedinnholdHopp til bunnområde

OMRÅDE

Stiklestad kirke

Stiklestad kirke ble bygget på slutten av 1100-tallet der Olav Haraldsson falt under slaget i 1030.

Stiklestad kirke er en langkirke i mur fra rundt 1150-1200.  Ifølge tradisjonen er kirken bygget slik at alteret er plassert over stedet der Olav Haraldsson falt under slaget 29.juli i 1030.

I årene 1927 – 1930 ble kirken sterkt restaurert for å fremstå flottest mulig til Olavsjubileet i 1930. Den utvendige pussen ble fjernet slik at kirken gikk fra å være hvit til å få det uttrykket den har i dag, et nytt våpenhus ble bygd på vestsiden og tårnet ble endret. Innvendig ble koret dekorert med fresken «Sverdet og liljen» av kunstneren Alf Rolfsen.

Under restaureringen ble en rekke kalkmalerier fra 1500-tallet avdekket på skipets langvegger. På sørveggen kan vi se to malte våpenskjold, det vestligste er det norske riksvåpenet. Det andre inneholder flere nordiske riksvåpen og peker dermed mot en av unionskongene.

Skipet prydes også av rikt dekorerte brystpanel malt av Barach Bogarth i 1688. Disse viser episoder fra Jesu liv og ble brukt i forbindelse med konfirmasjonsundervisning for dem som ikke kunne lese. I tillegg kan man fortsatt se den gamle altertavlen fra 1655 i våpenhuset.

I taket i koret ser vi et krysshvelv med ribber av kleberstein. Ribbene hviler på veggfaste søyler med foldekapitel. Dette hvelvet er enestående på landsbygda i Norge og vitner om en forbindelse til Nidarosdomen hvor de to kapellene i tverrskipet har lignende hvelv. Ribbene på Stiklestad er enkle og rettvinklete, uten dekorasjon, så det er ikke sikkert de er fullført. Når det ble bygd et så spesielt og kostbart hvelv på Stiklestad, kan det ikke være noen annen forklaring enn tradisjonen om at dette er stedet der Olav den hellige falt.

Av middelaldersk interiør er kun den rikt dekorerte døpefonten bevart. Den er trolig fra 1300-­tallet og er det eneste bevarte inventar fra kirkens tidlige periode. Før stod den ved vest­ inngangen slik at barna kunne døpes med det samme de kom inn i kirken. Og det var ikke nok å helle vann på hodet til barnet, hele kroppen skulle dukkes i vannet. Det forklarer at døpefonten måtte være så stor.

Utvendig finnes det imidlertid flere middelalderske dekorelementer, spesielt i tilknyting til sør- og nordportalen. Den gamle presteinngangen på sør­ siden er omkranset av en portal, og der finner vi stilelementer som hører til den anglo­normanniske stilen slik den ble utviklet i England på slutten av 1000-­tallet. 

Ved et av vinduene på nordsiden av kirken er det er skulptur som har vakt interesse. Det er en kvinne som sitter på huk og løfter opp skjørtet og åpen­ barer kjønnet. Denne Sheela­na­gig­figuren finnes på enkelte kirker ellers i Trøndelag, og figuren er helt vanlig i England, Irland og Nord­Frankrike. Sheela­na­gig har kanskje symbolisert både fruktbarhet og vern mot onde makter. I så fall er hun et eksempel på at folk tok med seg førkristne fore­ stillinger også når de bygde kirker.

Kirken huser også den såkalte Olavssteinen, som sies å være steinen som Olav lente seg mot i dødsøyeblikket.