Helgenkåring

3. august i 1031 vart kista med kong Olavs lik gravd opp på elvemelen ved Nidelva i Trondheim. Snorre framstilte det som skjedde slik: ”— da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært i levende her i denne verden hele tida siden han falt.”

Den engelske kongsmora, Alfiva, tvilte bl.a. på at håret hadde vokst. Men da la bispen noe hår han hadde klipt av liket, i ei skål med ild. Det viste seg at håret ikke vart svidd av ilden. ”Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav virkelig var hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klementskirken og ble bisatt over høyalteret.”

Dette er som sagt Snorres framstilling. Ei anna kongesaga, Fagerskinna, framstiller helgenkåringa litt annleis og mye kortere, der er biskopen kalt Sigurd for eksempel. Alt i middelalderen fans det også forskjellige versjoner av hva som hadde skjedd med kista.

Uansett vart den døde kongen Olav Haraldsson forandra til helgenkongen Hellig Olav relativt kort tid etter slaget på Stiklestad. Og helgenkongen skulle prege ettertida på mange områder, så grunnleggende var det at slaget på Stiklestad er oppfatta som kanskje den viktigste politiske begivenhet i landet i middelalderen. Det kan stå som symbol på noe nytt i langsiktige prosesser som utviklinga av kongedømmet, religion og gudstru i Norge.

Nokså snart etter at kongen var falt, begynte det å gå rykter om mirakler ved kongens grav, blinde kunne se vegen tilbake derifra. Nøyaktig når slike rykter dukka opp kan vi ikke vite. Men de må ha betydd noe for helgenkåringa. Mange rekner også med at det lå en bevisst kirkepolitikk bak. Biskop Grimkjell var engelsk og visste godt at helgenkonger hadde spilt en stor rolle for å sikre utrygge kongedømmer i England. I Norge vart styret under Svein Knutsson og Alfiva stadig mer upopulært først i 1030-åra. Det kan også ha skapt grobunn for et velvillig syn på den tidligere kongen.

Tidfesting er vanskelig her også, men i alle fall fra slutten av 1030-åra var Hellig Olav godt etablert som helgen. Vi kan jo også legge merke til at det var bispen som erklærte han hellig. Så tidlig var det vanlig, pavelig kanonisering var ikke nødvendig før i 1234. Det betyr at alle de eldste nordiske helgenene vart erklært hellige av bispene.