Hva er Stiklestad?

De fleste av oss forbinder Stiklestad med slaget i 1030 der vikingkongen Olav Haraldsson falt og ble til Olav den hellige. Stiklestad forbindes også med framveksten av Norge som stat og nasjon med kristendommens definitive gjennombrudd. Olav ble etter hvert et viktig symbol. Men hvordan henger dette sammen?

SAGAEN OM OLAV HARALDSSON

Sagaen forteller at Olav Haraldsson dro i viking som 12-åring tidlig på tusentallet og kom hjem igjen åtte år senere med to handelsskip fullastet med sølv og gull. Denne rikdommen; både røvet og opptjent gjennom handel og krigsutbytte på kontinentet og i England, brukte han til å bygge allianser i Norge.

Han ble norsk enekonge i 1016 og startet da på sine to hovedprosjekter – å fullføre kristningen av landet som Håkon den Gode og Olav Tryggvasson hadde påbegynt, og å etablere et rikskongedømme som erstatning for høvdinger som satt på makten rundt om i landet.

Olav lyktes med å bli konge, men møtte sterk motstand og måtte flykte til Gardarike i 1028 (Gardariket er det norrøne navnet på Kievriket, som omfattet deler av det som i dag er Ukraina, Russland og Hviterussland). Sommeren 1030 kom han tilbake i et forsøk på å vinne tilbake kongemakten i Norge.

Han kom via Sverige ned Verdalen i slutten av juli, der ble han møtt av en motstandshær av bønder (eller bondehær) som på vegne av den dansk-engelske kongen Knut den mektige var ledet av en koalisjon av lederne i det norske kystaristokratiet. Han tapte slaget og døde på Stiklestad.

Ifølge sagaen ble liket hans fraktet til Trondheim og gravlagt på elvebredden ikke langt fra stedet hvor Nidarosdomen senere ble reist. Kort tid etter slaget begynte det å gå rykter om mirakler og andre undere der kongen hadde ferdes. Allerede ett år etter slaget ble derfor kista med kongens lik gravd opp og åpnet, og de som sto rundt kunne fortelle at kongens hår og skjegg hadde vokst og at det så ut som han nettopp hadde sovnet. Under denne seremonien ble Olav erklært som helgen «med kongens samtykke og hele folkets dom» som Snorre skriver.

Fra da av snakker vi ikke lenger om Olav Haraldsson, men om Olav den hellige eller St. Olav.  

Olav ble en viktig brikke og et sentralt symbol i statsdannelsen og i utbyggingen av en kirkeorganisasjon i Norge. Vi kjenner om lag 300 kirker og klostre som ble reist til Olavs ære i middelalderen, flest i Sverige og på Island. Olavskirka i York ble allerede reist så tidlig som i 1055, i Finland var Olav det vanligste mannsnavnet i hele middelalderen, og Olav ble framstilt i tusentall i form av skulpturer, malerier, alterfrontaler, på pilegrimsmerker og mynter. Den mest eksotiske framstillingen av Olav finnes fortsatt på en søyle i fødselskirken i Betlehem der han er malt i bysantinsk rustning med inskripsjonen «Olavus Rex Norvegiae» over hans venstre skulder. Fra midt på 1100-tallet blir han også omtalt som Norges evige konge, og St. Olavs lov blir referert til langt utover i middelalderen. Olavs mirakler blir samlet i boken «Passio Olavi»