HISTORIE

Slaget på Stiklestad

29.juli 1030 ble Olav Haraldssons hær nedkjempet av en overtallig bondehær fra Trøndelag

I 1028 måtte kong Olav flykte til Novgorod hvor han tilbrakte et par år ved prins Jaroslav i sitt hoff. Den russiske fyrsten var ikke bare kong Olavs svoger, men også fosterfar for hans sønn, Magnus den gode.

I 1030 hadde kong Olav en drøm som han tolket som et kall til å vende tilbake for å kjempe for sitt land. Han lot sønnen Magnus bli igjen ved fyrstehoffet i Russland og tok fatt på hjemveien med en liten hær. Reisen gikk først gjennom Sverige hvor Olav fikk noen hærmenn fra den svenske kongen, og etter å ha møtt dansk motstand da de forsøkte å innta Østlandet reiste kongen med sin lille hær videre gjennom Jemtland til Verdalen hvor de ankom gården Sul som lå øverst i dalen. I Sagaen om Olav den hellige skriver Snorre Sturlasson at det første av flere mirakler skjedde her etter at kongens hær hadde trampet ned en åker på sin ferd. Da bonden klagde til kongen red Olav rundt åkeren og lovte at Gud ville rette opp skaden. Etter noen dager stod åkeren like fin igjen.

Fra Sul reiste følget videre til Stiklestad hvor slaget stod 29. juli 1030. Den lille kongshæren ble møtt av en overtallig bondehær ledet av Kalv Arnesson fra Egge som fra gammelt av hadde vært en av kongens fremste menn. Da Torstein Knarresmed hugg øksa si i kongens venstre bein like over kneet, lente kongen seg mot en stein og bad Gud om hjelp. Så stakk Tore Hund et spyd under brynja til kongen og opp i magen før han fikk et siste sår på venstre side av halsen og til slutt døde av skadene han var påført.

Steinen kongen lente seg mot har senere fått navnet Olavssteinen, og tradisjonen sier at kongen falt der alteret i kirka senere ble bygd.