Stuggu

Stuggu på Stiklastadir er bygget etter forbilder fra tidlig middelalder, det vil si 1000 til 1100-tallet. Novene (laftet) kalles ofte for et findalslaft, og er hogd slik vi ser det er gjort tidlig på 1000-tallet i Trondheim. Nettopp i Trondheim har arkeologene gravd ut rester av de eldste laftede bolighus vi finner på norsk område. Flere forskere mener dette er en byggeskikk som kommer hit i løpet av vikingtid. Folk fra Skandinavia møtte laftinga som byggeskikk gjennom de omfattende kontaktene man hadde med områder i det som i dag er Russland, Hviterussland og Ukraina, og som vikingene kalte Gardarike. Her var lafting utbredt og man så nok at dette var en byggeskikk som gir tette, lune hus.  De er enklere å bygge, og med mindre arbeidskraft, enn haller og langhus. Slike bygg kunne også passe i skogbygder som Trøndelag.

To-roms planløsning er den vanligste i bolighus gjennom hele middelalder. Man kommer inn i et lite rom, gangen, før man går inn i selve boligrommet, stua. Av og til er gangen delt opp i to rom, som vi har gjort her. Da har man et lite rom i tillegg som kan brukes som lager, til dyr, som soverom eller det man har behov for ulike deler av året. Siden det er et ganske høyt bygg vi har tømret, har vi også lagt golv over gangen. Slik får vi utnyttet høyden her til et fint lite lager og soverom.

Høyden på bygningene er det som regel ikke mulig å se ut ifra arkeologiske utgravinger. Noen av de stuene vi har bevart fra litt senere, inn på 1200-tallet, viser at de kunne ha ganske betydelig takhøyde. Vi har derfor valgt å bygge stuggu nokså høy, men fortsatt lavere enn enkelte vi har kilder på. Kanskje var de tømret høyt for å vise status? Høyt under taket er også fint for å få røyken fra ildstedet opp og ut. Og det gir mulighet for å bruke høyden til et ekstra rom som vi har gjort, og til tørking og lagring av materialer og utstyr.

Stuggu er tømret i furu, som de fleste bygg vi har bevart fra middelalder. Men arkeologien viser oss at tømmerhus i Trondheim fra 1000-tallet og senere like gjerne var bygd i gran. Kanskje ser vi her et skille i status, ressurstilgang og prioriteringer? Var grana regnet som annenrangs og billigere tømmer? De som bygde seg hus i Trondheim for 1000 år siden var ikke rikfolk og bønder, og fikk sikkert ikke tilgang til de beste skogteigene. Det beste furutømmeret skulle gå til kongens tømrere, til kirkebyggerne, til båtbyggerne som bygget handelsflåte og krigsskip, og til storbøndenes stuer. Vanlig folk, fattigfolk og leilendinger måtte ta det de fikk tilvist, kanskje dårlig granskog langs åker, eng og elv, hurtigvokst og kvistet.

Så får vi ønske tømrerne god arbeidslyst, og håpe det blir jolefeiring i ny stuggu på Stiklastadir i år