Helgenkongen og helgendyrking

Olav Haraldsson vart kåra til helgen 3. august i 1031. Mye tyder på at det hadde begynt å gå fortellinger om mirakler alt på den tida. Den døde kongen gav hjelp til blinde som fikk synet og vanføre som kunne bruke føttene igjen.

På midten av 1000-tallet kjenner vi Olavsdyrking i England, det fans ei Olavskirke i York og det er bevart litt av ei Olavsmesse.

Fra midten av 1100-tallet veit vi så at Olavsdyrkinga eller Olavskultusen spredte seg i Norge, i resten av Norden og i store deler av Vest-Europa. Denne kultusen hadde flere former. Mange kirker var vigd til Olav den hellige, det fans mange Olavsfigurer i tre eller stein og helgenen var en sentral figur i mye fin malerkunst.

Fra siste delen av 1100-tallet kjenner vi også mange legender, bare noen få er eldre. Pilegrimene kom til Olavs gravkirke i Trondheim i større antall enn før, noen kom også til Stiklestad der helgenen hadde forlatt jordelivet og blitt fødd som helgen. Langs pilegrimsvegene fans det Olavskilder der vatnet var spesielt sunt.

Olav den hellige har øksa som attributt eller kjennetegn, vi ser den på maleri og andre framstillinger. Gjerne har han også en underligger under føttene, den er tolka på flere måter gjennom tidene.