Oppholdet i Gardarike

Det vart åpent opprør mot kong Olav i 1028. Den utløsende årsaken var drapet på Erling Skjalgsson. Etter det mista kongen nesten all støtte.

Erling Skjalgsson, ”rygekongen”, budde på Sola på Jæren og var i slekt med alle de fremste høvdingene i Kyst-Norge. Dermed hadde han stor innflytelse også utafor Sør-Vestlandet.

 I 1016 vart Erling kong Olavs Haraldssons mann, men Snorre antyder at han aksepterte forliket med kongen noe motvillig, for å si det mildt. Det må ha skjedd noe som gjorde slutt på denne alliansen, for vi veit at Erling var i England i 1027. Da var han kong Knuts mann og samla deretter støtte blant norske høvdinger med sølv som han hadde fått av kong Knut.

Erling Skjalgsson vart drept etter et sjøslag mot kong Olav i desember 1027 eller 1028. Erling tapte slaget, men var i live da kampene var over. Snorre framstiller det slik at Erling vart drept ved ei misforståelse etter at han hadde overgitt seg, og kongen hadde gitt han nåde. Andre kilder tyder derimot på at det var kongen som sørga for å rydde han av vegen.

Olav Haraldsson måtte altså flykte for overmakta. Han hadde ingen sjanse til å stå imot presset fra kong Knut og medspillerne hans i Norge. I Trøndelag hadde han opptrådt så brutalt at det ikke var grunn til at noen skulle støtte han her heller.

De fleste norske stormennene støtta nå kong Knut den mektige. Han og Håkon Eiriksson jarl kom til Norge sommeren 1028. Håkon vart da satt til jarl over heile Norge som kong Knuts vasall, dvs. omtrent samme stillinga som andre ladejarler, faren Eirik jarl, og farfaren Håkon jarl, hadde hatt i forhold til de danske kongene.

Olav Haraldsson flykta østover, over Sverige til Gardarike, i dagens Russland. Dronning Astrid og dattera Ulvhild vart igjen i Sverige, mens sønnen Magnus, den seinere Magnus den gode, fulgte med østover.  I Russland fikk kong Olav opphold hos svogeren, fyrst Jaroslav (fyrste 1019-1054). Han var gift med den svenske prinsessa Ingegjerd som kong Olav hadde fridd til en gang. Hun var halvsøster til kong Olavs dronning.

Det er usikkert om kong Olav oppholdt seg i Novgorod, det gamle Holmgard, eller i Kiev. Men han var ved Jaroslavs hoff, og der møtte han en kristen kultur av en litt annen karakter enn den han før hadde møtt i Vest-Europa.

Kong Olav var i Russland fra 1028 til 1030, men vi mangler kunnskap om hva som skjedde der. Snorre forteller f.eks. lite mer enn legender, en kan gjengis slik:

En søndag satt kong Olav i høgsetet sitt og falt i så dype tanker at han ikke sanset tida. Han hadde en kniv i ene handa og ei trestikke som han spikka noen fliser av. En ung tjener så hva kongen gjorde og forstod at han satt i djupe tanker. Tjeneren sa: ”I morgen er det mandag, herre.” Kongen innså da hva han hadde gjort og bad om et lys. Han samla sammen flisene han hadde spikket, i handa , tente ild på dem og lot dem brenne der. Han ville holde loven og budene nøye.

I en annen variant av historia, som vi finner i mirakelsamlinga Passio Olavi, står det også at handa var uskadd av ilden.

Denne historia er typisk for tendensen hos Snorre. Når han beskriver hendelsene fra tida rett før slaget på Stiklestad, får legendestoffet stor betydning. Men det er også mulig at legendene formidler en flik av virkeligheten. Kanskje kong Olav forandra seg som menneske etter opplevelsen av tap og flukt, men ikke minst i møtet med en litt annen kristendom enn den han hadde møtt i vest?